Hopp til innhold

Kjenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kjenning eller kenning er en form for faste omskrivninger (se metafor) som ble brukt av norrøne og angelsaksiske skalder i skaldekvad. I dag brukes fremdeles enkelte kjenninger, som når vi snakker om «apostlenes hester» og mener beina.

Ordet «kjenning» stammer fra norrønt kenna (= å kjenne, vite, omskrive med en kjenning), av den indoeuropeiske roten *gnō-.[1]

Den eldste bevarte kjenning skriver seg fra folkevandringstiden, og ses på brakteaten fra Tjurkö i Blekinge. Teksten kan transkriberes slik: Wute runor an walhakurne HeldaR Kunimundiu (= Heldar gjorde runer for Kunimund på det velske kornet.) «Velsk korn» var en kjenning for gull[2] etter historien om Loke i Reginsmål.[3]

Gosforthkorset: Heimdall med Gjallarhornet.

Eksempler

[rediger | rediger kilde]

En del av Snorres Edda heter Skaldskaparmál («Skaldskapslære»), en lærebok for skalder med eksempler på mytologiske kjenninger. Snorre forteller at stikkvåpen som sverd og spyd ble lignet med ormer og fisk. Et sverd er smalt, og det biter. En orm er smal, og den biter. Derfor kan «sverd» kalles «orm». Ormen har skjell og kalles «lyngfisk». Derfor kan også et sverd kalles «lyngfisk». Blod er som vann en væske. Derfor kan «han som vanner lyngfisken» bety «en kriger»; han hogger med sverdet så blodet renner. Dette en en fem ledds kjenning, og flere bør det ikke være, sier Snorre. Å kalle «strid» for «spydbrak» er en kjenning. Sverdet kan da kalles «spydbraks orm».[5]

Ett sverd het Fiskhryggr («fiskerygg»). Blant kjenninger for «sverd» brukes sammensetninger som vignaðr og róglinnr («stridsorm»), valnáðr, («valens orm», «slagmarkens orm»), randar linnr («skjoldets lindorm»), sárlax («sårlaks»), Hildar gotva sikr ((valkyrien) «Hilds rustnings sik»), hræbirtingr («liklaks»), hjaldrseiðr («stridens sei»), geirveðrs seiðr, («spydværets [dvs. kampens] sei»).[6]

«Heimdalls hode» var en kjenning for «sverd». Selv ble han gjennomboret av et mannehode, og et hode kunne derfor kalles «Heimdalls skjebne». «Heimdalls sverd» benyttes også som kjenning for «hode».[7] Sverdet kunne være en «sårstav» som kløvet «hodehårets hauger», dvs. hodeskallene. Sjøfolk var «skipslastens plankers beboere», der «skipslastens planker» var fartøyet, mens «beboerne» var mannskapet.[8] «Ild» kunne kalles «Halvs bane», for Halv i fornaldersagaen Halvs saga og halvsrekkene omkom da hans stefar Åsmund brente ham inne.[9]

Flest kjenninger i en tekst finnes i Det første kvadet om Helge Hundingsbane, en hyllest til en høvding, fylt med storslagen retorikk der helten har en hard «sinnets eikenøtt» (= hjerte) og meier med sin «sårlue» (= sverd) ned «Hugins bygg» («ravnens føde» = et lik) til glede for «Odins tisper» (= ulver).[10]

Om man tenkte sig en kriger som et tre, blev sverdet greinen på treet. «Krigeren» kunne derfor også kalles «sverdtreet». Men et sverd som hugger, kan tenkes som en ild som svir og etterlater sår. Et sverd kunne derfor kalles «sårild», og «Der stod sårild-treet» skulle forstås som «Der stod krigeren». Odin ble sagt en gang å ha hengt seg i verdenstreet Yggdrasil for å få visdom. Et tre kan derfor også kalles «Odins galge». Kjenningen «sårild-Odinsgalgen» betød dermed også «sverdtreet» og dermed «krigeren (med sitt sverd)».[11]

Som kjenning for «gull» kunne skaldene si:

  • «Fullas hodepryd» fordi åsynjen Fulla gikk med et gullsmykke rundt hodet.
  • «Frodes mel» fordi kong Frode hadde en kvern som jotunkvinnene Fenja og Menja kvernet gull av,
  • «otergjeld» fordi Loke, Odin og Høner engang måtte dekke et oterskinn med gull for å kjøpe seg fri,[12] og
  • «velsk korn» kjent fra Tjurkö-brakteaten fra rundt år 500.
  • Snorre forklarte «jotnenes språk» som kjenning for «gull» ved å vise til en ellers ukjent myte om at jotnene delte gull mellom seg, slik at enhver fikk beholde det han kunne få plass til i munnen.[13]

Kjenninger kunne bli så innfløkte at de fremstår som bortimot ugjennomtrengelige. Den lengste, overleverte kjenningen består av åtte led: nausta blakks hlémána gífrs drifu gimslöngvir, og finnes i dråpa om Toralv Skolmsson (Þórálfs drápa Skólmssonar), gjengitt i Håkon den godes saga, der Toralv Skolmsson er blant deltagerne i slaget ved Fitjar på Stord omkring 961. Kjenningen betyr rett og slett «krigeren», men er omskrevet til «kasteren av ilden fra jotnekonens storm fra den beskyttende månen hos naustenes hest».[14]

En kortere kjenning for «kriger» er «kampens trestamme». Øyvind Skaldespiller hyllet kong Håkon den gode med kjenningen «Ales galtes stormbyges trestamme» - der «Ales galte» henspiller på sagnkongen Ales hjelm, kjent under navnet «Hildesvin» eller «Hildegalt». Det neste leddet ble dermed «hjelmens stormbyge», som var en kjenning for «kamp» - en stormbyge av spyd og piler. Det tredje leddet ble dermed «kampens trestamme» - dvs. krigeren.[15]

Noen kjenninger er feilslåtte, som når Egil Skallagrimsson kaller England for hreinbraut («reinsdyr-vei»), enda det ikke finnes reinsdyr i England; og Gisle Sursson kaller sin hustrus hånd for «spydets høysete», selv om spyd ikke bæres av kvinner.[16]

I Arinbjørnkvadet[17] fokuserer Egil Skallagrimson på det skremmende blikket til Eirik Blodøks, der hans øye beskrives med kjenningen ennimáni («panne-måne»).[18] Fra vers 5:

Blidt var ei
det blikk å se,
som slangeskarpt
skjøt fra Eriks øyenhår.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ↑ Old Norse, from kenna, to know, to name with a kenning; see gnō- in Indo-European roots, hentet fra: http://www.thefreedictionary.com/kenning
  2. ↑ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 174), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6
  3. ↑ Sores Welat Demir: «Reginsmål» i Norrøn Mytologi
  4. ↑ Tjodolv Arnorsson: «Magnusflokk» vers 11, heimskringla.no
  5. ↑ Skaldskaparmål hin skamma
  6. ↑ Håkan Rydving og Stefan Olsson: Krig og fred i vendel- och vikingatida traditioner (s. 26)
  7. ↑ «VIKING. Norsk arkeologisk årbok. Bind LX Oslo 1997 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP - PDF». Arkivert fra originalen 1. april 2018. Besøkt 21. juni 2021.
  8. ↑ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 185)
  9. ↑ Niels Chr. Brøgger: Nordens demring (s. 270)
  10. ↑ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 183)
  11. ↑ «Kenning»
  12. ↑ «Reidmar og hans sønner», Volsungesagaen kap. 5
  13. ↑ Bergsveinn Birgisson: Inn i skaldens sinn UiB 2007 (s. 46)
  14. ↑ Kjenninger for «kriger»
  15. ↑ Peter Hallberg: Epoker og diktere (s. 185), Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-1663-6
  16. ↑ Bergsveinn Birgisson: Inn i skaldens sinn UiB 2007 (s. 51)
  17. ↑ Kvadet om Arinbjørn, heimskringla.no
  18. ↑ Lennart Breitholtz: Epoker og diktere 1, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1979, ISBN 82-05-11663-6 (s. 187)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kjenning&oldid=25971727»